Det ble fint i stua. Så du gjorde det samme i gangen.
Og det ble feil.
Rommene er forskjellige, og det er ikke bare størrelsen. Det er hvordan man beveger seg i dem, hvor man ser og hva man vil føle der. Her er hva som skiller dem.
Stua
Her sitter man. Blikket hviler. Det betyr at bildeveggen kan være stor og rik på detaljer, for folk kommer faktisk til å se på den lenge.
Veggen over sofaen er den vanligste plassen. Gjør bildeveggen omtrent to tredjedeler av sofaens bredde, med 15 til 25 cm mellom sofaryggen og den laveste rammen. Det er veggen flest gjør for liten, så tør å ta plass.
Stua tåler også blanding. Foto, kunst, en plakat fra en konsert. Det er rommet der livet ditt får synes.
Rammer: her fungerer det meste. Svart og eik sammen er den trygge blandingen. En gullramme som aksent hvis du vil.
Soverommet
Her vil man ha ro. Bildeveggen skal ikke kreve noe av deg når du våkner.
Færre bilder, mykere motiver. Landskap, abstrakte former, svart-hvitt-foto, noe i lyse toner. Unngå bilder med mye tekst eller sterke farger. De gjør rommet urolig.
Den vanligste plassen er over sengegavlen. Samme prinsipp som sofaen: bildeveggen omtrent to tredjedeler av sengens bredde, og nær gavlen heller enn høyt oppe. Ett eller to store bilder gjør ofte mer her enn en stor gruppe.
Rammer: eik eller hvitt. Svart går, men i mindre mengde. Gull blir lett for mye på soverommet.
Gangen
Gangen går man gjennom. Man sitter ikke der. Det forandrer alt.
Man ser bildeveggen i forbifarten, ofte fra siden, ofte med jakka halvveis på. Så bildene må fungere raskt. Enkle motiver, tydelige former, gjerne litt farge. En rekke med reisebilder fungerer utmerket her. De gir noe å se på hver gang man går forbi, uten å kreve at man stopper.
Ganger er ofte smale. Da skal bildeveggen være lav og lang heller enn høy og bred. En rekke på tre eller fire rammer i samme høyde, med 5 til 8 cm mellom, følger rommets retning og gjør det lengre.
Ikke heng der jakker og vesker havner. Det høres selvsagt ut helt til kroken sitter bak en dunjakke i november.
Rammer: hold det enkelt. Én farge, gjerne samme størrelse på alle. Gangen trenger orden mer enn variasjon.
Trappen
Trappeveggen er den vanskeligste, for den skrår. Men den er også en av de morsomste, for det er veggen du ser mest av når du går opp og ned hver dag.
La bildeveggen følge trappens stigning. Se for deg en linje som går parallelt med trinnene, omtrent 145 til 150 cm over hvert trinn. La midten av rammene følge den linjen. Da henger bildene i øyehøyde hele veien opp.
Blandede størrelser fungerer bra i trappen, for stigningen gjør allerede at det ikke kan bli en rett rekke. Hold samme avstand mellom rammene, så henger det sammen selv om det klatrer.
Bruk papirmaler her mer enn noe annet sted. Trappeveggen er vanskelig å se som helhet og lett å få feil.
Barnerommet
Her kan det gjerne være gøy. Farger, figurer, barnets egne tegninger. Det er barnets rom, og veggen skal være barnets.
Heng lavere enn i resten av huset. En fireåring ser ikke det som henger 150 cm oppe. Sikt på barnets øyehøyde for det barnet skal se på, og litt høyere for det som skal henge i noen år.
Bytt ofte. Barnetegninger kommer i et tempo ingen bildevegg klarer å holde følge med. Rammer som åpnes forfra, eller klyper på en bildelist, gjør at du bytter på ett minutt uten nye hull.
Rammer: hvitt, eik eller farge. Her kan rammen gjerne være en del av leken.
Det som er likt overalt
Avstanden mellom rammene er 5 til 8 cm uansett rom. Gulvet først, så papirmaler, så drill, uansett rom. Og noe som holder gruppen sammen, uansett rom.
Det som skiller, er hvor mye, hvor høyt og hvor rolig. Spør deg selv hva du gjør i rommet. Sitter du, sover du, går du gjennom? Svaret sier hvordan veggen skal se ut.