Du har sett dem hos andre
Bildeveggen hos en venn som henger litt for høyt. Rammen som sitter en centimeter skjevt og som ingen gidder å rette på. De fem bildene som hver for seg er fine, men sammen ser ut som de krangler.
Alle gjør feil første gang. Her er de sju vanligste, så du kan gjøre andre feil i stedet.
1. Den henger for høyt
Den vanligste feilen, og den vanskeligste å se selv, fordi man venner seg til det. Bilder havner i den høyden man tilfeldigvis strekker seg til når man står med hammeren, og det er for høyt.
Midten av bildeveggen skal sitte 145 til 150 cm over gulvet. Det er omtrent øyehøyde, og det er der blikket naturlig lander når man kommer inn i et rom. Henger den høyere, ser det ut som bildene er på vei opp mot taket.
Henger du over en sofa eller en kommode, er det møbelet som styrer i stedet. Da skal bildene sitte nær det, 15 til 25 cm over, ikke i øyehøyde.
2. Den er for liten
Du målte på gulvet. Det så stort ut. Så kom det opp på veggen og krympet til det halve.
Vegger er større enn man tror, og rammer på en vegg ser alltid mindre ut enn rammer på et gulv. Over en sofa skal bildeveggen være omtrent to tredjedeler av sofaens bredde. På en fri vegg kan den gjerne ta mer plass enn du først tenkte.
Blir du usikker: teip opp papir i riktig størrelse og se fra døra. Ser det passe ut på papir, blir det passe på veggen.
3. Avstandene er ulike
Tre centimeter her, tolv der, sju der borte. Hver enkelt ramme sitter fint. Sammen ser det tilfeldig ut.
Det som får en gruppe til å leses som en gruppe, er at avstandene er like. Hold 5 til 8 cm mellom rammene, og hold deg til ett mål. Har du bestemt deg for seks, så er det seks overalt.
Det gjør mer for helheten enn noe annet valg du tar. Blandede størrelser, blandede rammer, blandede bilder: alt fungerer hvis avstandene er like.
4. Alt er forskjellig samtidig
Ulike rammefarger, ulike bildestiler, ulike størrelser, ulike passepartouter. Hver av de tingene kan du variere. Men ikke alle på én gang.
Velg én ting som holder det sammen. Enklest er rammene: samme farge eller samme materiale. Da kan bildene være så forskjellige de bare vil. Eller omvendt: la rammene variere, men hold bildene i samme tone, for eksempel bare svart-hvitt eller bare lyse farger.
Én ting som holder sammen. Resten får leke.
5. Rammene er for mange og for små
Tolv rammer i 13 ganger 18 ser ikke ut som en bildevegg. De ser ut som en oppslagstavle.
Færre og større er nesten alltid bedre. Fem rammer der den største er 50 ganger 70 gjør mer for et rom enn femten små. Og det er færre hull å bore.
Har du mange små bilder du liker: samle dem i en eller to større rammer med passepartout for flere bilder, eller sett dem på en bildehylle i stedet for på veggen.
6. Det mangler et tyngdepunkt
Alle rammene er like store, alle bildene like sterke. Blikket vet ikke hvor det skal begynne.
En bildevegg trenger noe som drar. La én ramme være tydelig større enn de andre, eller ett bilde tydelig sterkere i farge. Plasser den litt til siden for midten, ikke nøyaktig i sentrum, så får resten av gruppen noe å forholde seg til.
Det er ikke rarere enn at et rom trenger en sofa å ordne seg rundt.
7. Man borer først og tenker etterpå
Feilen som gjør mest vondt. Første ramme sitter fint. Den andre havner litt feil i forhold til den. Den tredje kompenserer. Når den femte er oppe, er det åtte hull i veggen, og rammene sitter fortsatt ikke der de skal.
Legg hele gruppen ut på gulvet først. Ta et bilde med mobilen. Klipp papir i rammenes størrelse, teip opp på veggen, flytt til det stemmer. Merk av hvor kroken skal sitte på hvert papir. Bor rett gjennom papiret.
Tjue minutter. Null unødvendige hull.
Og én som ikke er en feil
Å blande foto og kunst. Å ha en barnetegning ved siden av en grafisk plakat. Å ha en ramme som er litt rar. Det er ikke feil. Det er det som gjør at veggen er din og ikke et katalogbilde.
Reglene over finnes for at helheten skal holde sammen. Innenfor den rammen kan det gjerne være personlig. Det er hele poenget.